Kartfil til høring på marint vern. Det er en utfordring å finne grenser som er gode mellom land og sjø. Sjøkart og landkart er ikke helt enig om hvor flomålet er. I tillegg vil vi her også følge marbakken som vi ikke har noe data på fra før. Og i dette tilfellet vist med stiplet linje og følger flomål.

Marbakke, betegnelsen på en bratt skråning i sjøbunnen utenfor strandlinjen. Marbakken er også beskrevet som stedet der det blir brådypt utenfor land.

Etter sedvanerett (ulovfestede regler) utviklet gjennom rettspraksis utgjør marbakken som hovedregel yttergrensen for fast eiendom som ligger ved sjøen. Den som har eiendomsrett til strandtomt, eier også den delen av sjøgrunnen som er en naturlig forlengelse av eiendommen utover i vannet. Dette regnes som sikker rett, selv om regelen ikke er fastsatt i skreven lov. Annen grensefastsettelse for den enkelte eiendom kan imidlertid følge av andre rettsgrunnlag som lokal sedvane, alders tids bruk, avtale med mer.

Noen klar definisjon av marbakken finnes ikke. Kjennetegnet er stedet der slakere sjøbunn faller brattere mot dypet. I en høyesterettsdom fra 1889 ble det lagt til grunn at et fall på 1:5 betraktes som marbakke.

Er det langgrunt og marbakken ikke kan påvises, strekker eiendomsretten seg ut til to meters dybde ved alminnelig lav vannstand. Dette målet ble tidligere på folkemunne angitt som dybden der en mann eller en hest kunne stå. Tometers-regelen er underordnet marbakke-regelen. Marbakken, og derved eiendomsgrensen, kan ligge både dypere og grunnere enn ved to meters dybde. Marbakke-regelen gjør også at eiendomsgrensen noen steder går nær land, andre steder langt fra land.

I områder der det er brådypt ved land, strekker eiendomsretten seg ikke utover i sjøen. Dette ble avklaret av Høyesterett i 2011.